Det er virkelig spennende å tenke på hvilke prosess som lå bak skrivingen av en bok i middelalderen. Tankevekkende fordi vi i dag sitter og hakker på små knotter av plast og er så løsrevet fra det fysiske. Hadde språket i dagens litteratur vært mindre slapt om prosessen hadde vært langsommere?
I middelalderen ble pergament brukt til å lage sidene i bøker. Ordet ‘pergament’ kommer fra tysk ‘Pergament’. Man trodde at pergament ble oppfunnet i byen Pergamum (gresk: Pergamon), og slik oppsto ordet.
Skrivematerialet pergament ble laget av dyreskinn. Det ble brukt i bøker, brev og diplomer. På norsk blir slike håndskrifter ofte kalt ‘skinnbøker’ og ‘skinnbrev’. Romerne brukte pergament til skrifter i bokform, mens papyrus ble vanligvis brukt til brev og bokruller.
I de franske kongebrevene avløste pergament papyrus på 600-tallet, mens det tok enda 300 år før pergament ble standard i pavens kanselli.
Frem til 1100-tallet ble pergament i Europa fremstilt i klostrene. Fra begynnelsen av 1200-tallet vokste det frem en yrkesgruppe kalt ‘pergamentarius’.
Å lage pergament fra ferskt skinn til en overflate egnet for skriving var en langsom og arbeidskrevende prosess. Pergamentmakeren valgte skinn fra sauer, geiter eller kalver. Saue- og geiteskinn var vanligst i Sør-Europa; i Nord-Europa var kalveskinn vanligst.
Skinnet ble bløtlagt i kalkvann i tre til ti dager for å løsne dyrenes hår. Deretter skrapte pergamentmakeren bort håret og eventuelle gjenværende kjøttrester. Etter dette ble skinnet bløtlagt i ferskvann for å fjerne kalken før det ble strukket stramt på en ramme for å tørke. En spesiell, avrundet kniv ble brukt til å skrape skinnet til ønsket tykkelse. Skrapingsprosessen fortsatte over flere dager. I løpet av denne tiden strammet pergamentmakeren kontinuerlig spenningen på strekkrammen mens skinnet tørket. Resultatet ble pergament, et glatt og holdbart materiale som kunne vare i over tusen år.
Før man kunne skrive på pergament, måtte det forberedes. Først ble pergamentet gnikket med kritt og pimpstein, og deretter ble det drysset med et klebrig pulver. Disse trinnene gjorde overflaten mottakelig for blekk og farger. Det ferdige skinnet ble deretter kuttet ned til størrelsen på sidene som var nødvendige for en bestemt bok. Et stort manuskript ble satt sammen fra ark nesten så store som et enkelt skinn. For mindre bøker ble skinnet kuttet i to eller flere deler. Pergamentsidene ble brettet og satt sammen for å lage samlinger, vanligvis på seksten eller tjue sider.
Til den eldste delen av Flateyjarbók, skrevet 1380-1390, ble det brukt 100 kalveskinn. Flateyjarbók har 400 sider med skrift skrevet i to spalter.
Å skrive i et middelaldersk manuskript var en kunst i seg selv. De fantastiske illuminasjonene i et middelaldersk manuskript overskygget ofte ordene på siden. Likevel var skrivingen av skriften like viktig som malingen av bildene. Verktøyene til en skriver, personen som kopierte teksten på siden, var enkle. Penner, kalt fjær, ble laget av fjærene til en fugl, som ble bløtlagt i vann, tørket og herdet med oppvarmet sand. Skriveren skar fjæren til en grov spiss, laget et snitt for å trekke blekk ned, og deretter trimmet spissen til riktig bredde.
Kilder i tillegg til videoen: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder
No comments yet.