Begrepet looksmaxxing har de siste årene gått fra å være et nisjefenomen i mørke nettfora til å bli en synlig del av den digitale samtiden. I korte trekk handler det om å maksimere egen fysisk attraktivitet gjennom alt fra trening og hudpleie til kirurgi, hormoner og mer eksperimentelle inngrep. Men bak denne tilsynelatende rasjonelle «selvforbedringen» ligger et mer urovekkende verdensbilde.
Utgangspunktet for looksmaxxing er en idé om at utseende i stor grad bestemmer sosial og romantisk verdi. Denne tankegangen har røtter i incel-miljøer, der man utviklet en pseudovitenskapelig forståelse av menneskelig attraktivitet – ofte formulert i begreper som “seksuell markedsverdi” og rangeringer av ansiktstrekk. Der incels konkluderte med at man var dømt av genetikk, hevder looksmaxxere at alt kan – og bør – optimaliseres.
I praksis spenner metodene fra det trivielle til det ekstreme. På den ene siden finner man råd om kosthold, trening og stil. På den andre siden møter man fenomener som “mewing”, aggressiv bruk av kosttilskudd og hormoner, og i ytterste konsekvens selvskading forkledd som estetisk forbedring. Enkelte profiler i miljøet promoterer også kirurgiske inngrep og eksperimentell “biohacking”.
Det mest slående er imidlertid ikke metodene i seg selv, men forestillingen om at skjønnhet kan reduseres til målbare størrelser – vinkler, avstander og proporsjoner. Looksmaxxing forsøker å gjøre estetikk til matematikk. Men nettopp her oppstår en grunnleggende spenning: det som oppleves som attraktivt i praksis, lar seg sjelden standardisere. Fenomener som det franske jolie laide – styggpen (det uperfekte som likevel fascinerer) – peker på at skjønnhet ofte ligger i avviket, ikke i perfeksjonen.
Men hva med psykologien her? For mange kan looksmaxxing åpenbart bevege seg i grenselandet til kroppsdysmorfofobi – en tilstand der man utvikler et forvrengt og ofte smertefullt forhold til eget utseende. Når hvert trekk analyseres, måles og rangeres, blir kroppen et prosjekt som aldri kan fullføres.
Looksmaxxing fremstår som et uttrykk for en samtid som både dyrker optimalisering og samtidig undergraver forestillingen om hva det egentlig vil si å være menneskelig attraktiv. Man kan kanskje si at det ikke er ønsket om å se bra ut som er problemet – men ideen om at dette kan perfeksjoneres gjennom en formel.
