Et fenomen som skremmer meg, er looksmaxxing, som de siste årene har gått fra å være et nisjefenomen i mørke nettfora til å bli en synlig del av den digitale samtiden. Søk etter looksmaxxing på TikTok og skroll deg igjennom hundrevis av videoer der unge gutter og menn dokumenterer sin vei fra klønete, hjelpeløse pubertetsgutter til machomenn med muskler, symmetrisk uthugde ansikter. Det er til å grine av.
I korte trekk handler looksmaxxing om å maksimere egen fysisk attraktivitet gjennom alt fra trening og hudpleie til kirurgi, hormoner og mer eksperimentelle inngrep. Men bak denne tilsynelatende rasjonelle «selvforbedringen» ligger et mer urovekkende verdensbilde.
Utgangspunktet for looksmaxxing er en idé om at utseende i stor grad bestemmer sosial og romantisk verdi. Denne tankegangen har røtter i incel-miljøer, der man utviklet en pseudovitenskapelig forståelse av menneskelig attraktivitet – ofte formulert i begreper som “seksuell markedsverdi” og rangeringer av ansiktstrekk. Der incels konkluderte med at man var dømt av genetikk, hevder looksmaxxere at alt kan – og bør – optimaliseres.
I praksis spenner metodene fra det trivielle til det ekstreme. På den ene siden finner man råd om kosthold, trening og stil. På den andre siden møter man fenomener som “mewing”, aggressiv bruk av kosttilskudd og hormoner, og i ytterste konsekvens selvskading forkledd som estetisk forbedring. Enkelte profiler i miljøet promoterer også kirurgiske inngrep og eksperimentell “biohacking”.
Det mest slående er imidlertid ikke metodene i seg selv, men forestillingen om at skjønnhet kan reduseres til målbare størrelser – vinkler, avstander og proporsjoner. Looksmaxxing forsøker å gjøre estetikk til matematikk. Men nettopp her oppstår en grunnleggende spenning: det som oppleves som attraktivt i praksis, lar seg sjelden standardisere. Fenomener som det franske jolie laide – styggpen (det uperfekte som likevel fascinerer) – peker på at skjønnhet ofte ligger i avviket, ikke i perfeksjonen.
Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at konstant selvanalyse lett kan bli til besettelse. Når forbedring blir noe som kan måles – i kroppsfettprosent, geometriske vinkler på millimeternivå og ulike “scores” – kan det fort utvikle seg til en prosess som aldri tar slutt.
Med litt velvilje kan man si at looksmaxxing på sitt beste bare er forfengelig selvforbedring, egenpleie og styrking av selvtilliten, men på sitt verste er faren av unge menn lærer at ansiktene deres og attraktiviteten deres er problemer som må løses.
Det dreier seg om å stille sterkere i konkurransen om særlig damer og jobber – og målet er vellykkethet i form av masse penger og antall følgere i sosiale medier.
Ulovlige kosttilskudd, anabole steroider, eksperimentelle slankemedisiner og ekstrem kosmetisk kirurgi er ingredienser i denne galskapen.
For mange kan looksmaxxing åpenbart bevege seg i grenselandet til kroppsdysmorfofobi – en tilstand der man utvikler et forvrengt og ofte smertefullt forhold til eget utseende. Når hvert trekk analyseres, måles og rangeres, blir kroppen et prosjekt som aldri kan fullføres.
Looksmaxxing fremstår som et uttrykk for en samtid som både dyrker optimalisering og samtidig undergraver forestillingen om hva det egentlig vil si å være menneskelig attraktiv. Man kan kanskje si at det ikke er ønsket om å se bra ut som er problemet – men ideen om at dette kan perfeksjoneres gjennom en formel.
