Jeg har fulgt de fire gutta i The Behavior Panel en stund nå og er meget fascinert av den innsikten de deler med verden. Deres analyser går svært ofte ut på å avsløre folk som lyver. En av tingene de er opptatt av, er når en person plutselig slutter å bruke pronomener – eller reduserer bruken betraktelig i forhold til det som er normalt for denne personen.
Når noen plutselig slutter å bruke pronomen, kan dette være resultatet av økt kognitiv belastning. Ikke nødvendigvis at man lyver, men at ens mentale energi rett og slett reduserer evnen til å tenke klart. Det påvirker våre språklige valg. Under stress er pronomen som jeg, meg, min, vi, oss, de, dem visstnok det første hjernen vår ofrer språklig sett. Det er også en distanseringsmekanisme, en ubevisst måte å redusere personlig ansvar for uttalelsen på.
I en avhørssituasjon kan plutselig utelatelse av pronomen i tale vekke mistanke. Personen som intervjues kan føle (ha behov for) en emosjonell distanse til det de snakker om, et forsøk på å redusere sin personlige tilknytning til det som blir sagt. Ved å unngå pronomen kan personen prøve å fremstille informasjonen som generell eller objektiv og ikke knyttet til dem selv.
At noen plutselig slutter å bruke pronomener, betyr selvsagt ikke at vedkommende lyver. Alt må sees i en kontekst. Noen er mer nervøse enn andre. Noen føler at de konstant er under press, mens andre kan oppleve dette når de blir presset inn i et hjørne og de er redde for å si noe feil.
Drevne etterforskere vil under avhør være på vakt for slike endringer fra en persons normale atferd og språk (baseline).
De fleste har ikke et bevisst forhold til slike subtile nyanser i språket, men ubevisst kanskje vi skjønner mer av det enn vi tror. Derfor vil forfattere med fordel kunne bruke denne typen kunnskap i sine romaner.
No comments yet.