Jeg må innrømme at jeg svært ofte ikke husker slutten på en roman eller film. Det er selvfølgelig noen unntak, og mange av dem står Alfred Hitchcock bak: North by Northwest, Psycho og Vertigo, for eksempel, har slutter som brenner seg fast. Marcel Carnés fantastiske Paradisets barn (Les Enfants du paradis) har også en sterk slutt. Men, som sagt, ofte husker jeg ingenting av hvordan det slutter.
Hvordan skal en roman eller en film slutte? Happy ending (med et «så levde de lykkelig alle sine dager»)? Åpen slutt, der man ikke helt vet hva som kommer til å skje med hovedpersonen? Eller en totalt depressiv slutt der det går til helvete?
Det er vanskelig å skrive om dette uten å bruke eksempler. Det er imidlertid ikke bare bare siden det er så mange som ikke liker spoilere.
HEA happily ever after (brukes om kjærlighetsromaner med en god («emosjonelt tilfredsstillende og optimistisk») slutt for hovedpersonen, i det minste midlertidig)
HFN happy for now (brukes om kjærlighetsromaner med en god slutt for hovedpersonen, i det minste midlertidig)
«What makes a romance a romance? Romance Writers of America’s most current definition of the genre is “a central love story with an emotionally satisfying and optimistic ending.” This “emotionally satisfying ending” law is so inviolable that you can probably find a romance reader who will swear they saw Moses come down off a mountain with it inscribed on a stone tablet.
In romance-speak, there are two flavors of endings: the HEA (Happily Ever After) and the HFN (Happy For Now). For example, at the end of a YA romance, the main characters can be “happy for now,” but most readers won’t necessarily think that they will be together forever and ever. Meanwhile, HEA used to mean marriage and babies, but now most readers just want to feel confident that the characters are happy and able to meet any future obstacles as a team.» (Jennifer Prokop)
No comments yet.