Om rastløse bein og jobb

Helen OlsenRestless Legs Syndrom (RLS), også kalt Willis-Ekboms syndrom (WED) ble beskrevet av en engelsk lege allerede i 1672 og det var en svensk nevrolog og kirurg som ga sykdommen navn i 1945.

Forskere på området regner med at ca 10-15% av Norges befolkning lider av RLS. Ca 5% av de som har denne tilstanden er så plaget at de trenger behandling.

De vanligste symptomene er at en har et påtrengende behov for å bevege beina, forverring ved hvile og inaktivitet, symptomene opphører helt eller delvis ved bevegelse, symptomene forverres om kvelden eller natten og andre typiske trekk er at andre i familien har rastløse bein.

Jeg er blant disse 5% som er så plaget at jeg trenger behandling og veien fra symptomer til diagnostisering var lang.

Etter 11 måneders utredning kom jeg til en nevrolog som hadde god kunnskap om RLS. Jeg startet behandlig med dopaminmedisiner og etter en periode med testing og utprøving fant jeg både riktig type medisin og dosering.

Jobb, tilrettelegging og RLS

I denne utredningsperioden var jeg ikke i stand til å jobbe fullt. Jeg startet med 50% sykemelding og har etter hvert redusert sykemeldingsgraden. Jeg har hele tiden spilt med åpne kort til min arbeidsgiver og fått god tilrettelegging. Dette har hjulpet meg mye og gjort at jeg har klart å jobbe selv om jeg ikke har følt meg helt bra.

Det å være åpen om diagnosen er ikke alltid like enkelt, men for min del har det vært alfa og omega. Når arbedsgiver blir informert om forholdene, er det lettere å tilrettelegge. Jeg oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.

Jeg har en hjemmekontorordning og fleksibilitet som gjør at jeg har jobbet meg opp over tid. I tillegg har medisiner gitt meg bedre og bedre effekt, noe som igjen gjør at jeg har fått den gode mestringsfølelsen, blitt ivaretatt, hatt fokus på oppgaver/leveranser osv.

Til deg som kjenner igjen symptomene og trenger hjelp, ta kontakt med foreningen Rastløse Bein, det finnes også en egen Facebook-gruppe hvor en kan ta kontakt, få hjelp, høre hvordan andre har det, bli kjent med andre i samme situasjon og ikke minst føle at en faktisk ikke er alene.

Til slutt vil jeg også si at fra 1. mai var jeg tilbake 100% på jobb og det føles helt fantastisk!

 

 

Ingen kommentarer enda

Legg igjen en kommentar

click tracking