Gravminner, død og sorg

Gjenskinn gravminne

Hvordan er det mulig ikke å være besatt av døden? Det er meg helt ubegripelig. Døden følger oss som venn eller fiende fra den dag vi blir født. Døden er kanskje det viktigste temaet i skjønnlitteraturen ved siden av kjærligheten. Og finnes det religioner som ikke har døden (eller motsetningen evig liv) som utgangspunkt?

Og allikevel er døden det såreste, det vondeste i våre liv. Hva er vel verre enn å miste et kjært familiemedlem eller en god venn. Jeg har fått min dose; å miste faren og moren min har rett og slett formet mitt liv. Jeg skulle ønske det ikke hadde blitt slik, for de negative følgene overskygger de positive. Siden har jeg vært besatt av døden, av det groteske, det frastøtende. Styrt av en drivkraft jeg ikke har kontrollert, har jeg oppsøkt døden overalt hvor jeg har vært. Da jeg oppholdt meg på Sicilia våren 2015, ble jeg svært fascinert av sicilianernes naturlige forhold til døden. Det mest makabre eksempelet er selvfølgelig katakomben i Palermo, der den mumifiserte menigheten står oppstilt langs veggene i sine søndagsklær. Og i de barokke kirkene på Sicilia var det mang en hodeskalle å se; det var til og med altere med skjelettrester bak glass.

Alterkrusifiks med benrester bak glass

Alterkrusifiks med benrester bak glass i  Oratorio del SS. Rosario di San Domenico i Palermo.

 

Grav med hodeskalle på kirkegården i Cefalù på Sicilia

Grav med hodeskalle på kirkegården i Cefalù.  (Foto: Per-Erik Skramstad)

 

gravminne: kors, Lørenskog kirke

Gravminne i Lørenskog. (Foto: Per-Erik Skramstad)

 

1000x700-Ragusa-Death-20150602-ragusa70200_1736

Italienernes manifesti funebri – bekjentgjørelser av dødsfall – finner man overalt. Denne Manifesto Funebre sto i den sørsicilianske barokkbyen Ragusa.  (Foto: Per-Erik Skramstad)

I begge romanene mine fra 90-tallet er døden fremtredende. Kvinne med bananer avsluttes med en detaljert beskrivelse av gravforordninger og kistemål.

Utdrag av Kvinne med bananer

Kistens form og farge

Jeg må ikke glemme å levere tilbake Finn-Erik Vinjes monolitt, Skriveregler, før jeg … syke­hus­bib­liotekaren er absolutt ikke en mann man kan føre bak lyset. Jeg vil ikke at mor skal få besværligheter med noen av de ansatte her.

Mor har nå endelig begynt å besøke meg. Lånere som ikke retter seg etter reglementet, eller som på annen måte mis­bruker syke­hus­bib­lio­te­kets tillit, kan nektes bruk av biblioteket, for kortere eller lengre tid, i verste fall for livs­tid.

Skrik og skrål i sy­k­e­hus­kor­ri­do­re­ne er forbudt, noe de fær­reste respekterer. Vi­sitti­de­ne må over­holdes. Lik­kister må ikke være av noe annet ma­teriale enn gran eller furu, uten at kirkevergen har gitt tillatelse til det. De må heller ikke ha yt­ter‑ eller vare­kasse. Li­ke­ne må heller ikke pakkes inn i plast. Unn­taket er selv­følgelig når politisjefen gir tilla­t­else til det. Dette vil dog kun skje når politiet har mis­tanke om at av­dø­de har vært utsatt for en kri­mi­nell hand­ling. For mitt ved­kom­mende ville det være en overdrivelse å hev­de at jeg er blitt ut­satt for noe slikt, annet enn det jeg er skyld i selv. I slike tilfeller kan det være nød­ven­dig å grave opp liket/­likene for å gjøre nye undersøkelser og gjennom­lesninger.

Personlig foretrekker jeg sy­ke­hushvit kiste, for ikke å gjøre overgangen altfor stor, men dette er det så å si umu­lig å få hamret inn i mors hode. Når jeg nevner dette fremfører hun kun et av sine mange sam­men­brudds­skuespill. Skjønt jeg gjennom­skuer henne, trøster jeg så godt jeg kan og beroliger henne med at det fin­nes hundrevis av gode fortellinger hun kan trøste seg med etter min død: Jalna-bøkene, Forsytesagaen og så videre.

Kiste av hardt tre eller metall skal kun brukes når lik må sendes lang vei, hvilket ikke skulle være nød­ven­dig i mitt tilfelle. I slike tilfeller, og ved aske i kapsel eller urne som ikke løser seg opp i jorden, må gra­ven sik­res lengre fredningstid etter reglene i paragrafene 16 og 17. Dette kan synes trivielt for man­ge, men for meg er det noe konkret å holde fast i.

Kvinne med bananer

 

I mine yngre dager var jeg blant annet opptatt av dødsdansmotivet i litteraturen og billedkunsten.

I billedkunsten ble dødsdansen først fremstilt som en kjede av forskjellige standspersoner med dødninger imellom. Etter hvert oppløstes den gamle kjeden av dansende (annenhver død og levende) av parfremstillinger (døden og jomfruen, døden og biskopen osv.). Kvalitativt står Holbeins Imagines Mortis i en særstilling.

dødsdansen

Dødedans-litteraturen maner den kristne leser til å være rede for døden kan komme når som helst, og ve den som da ikke er forberedt. «Vi skulle vere rede dag och stund/thi døden tøffuer ingelund», som det heter. Den personifiserte døden er nådeløs. Ingen spares: «Vngdommen giffuer ieg ingen fred/ieg dantzer met ham til hand faller ned.»

 

Katakomben i Palermo

Folk av høy status fikk de beste plassene i kapusinernes katakombe i Palermo. Liknende mumiesamlinger finnes andre steder på Sicilia.

 

Detalj av et alter i Chiesa di Sant'Orsola (Palermo)

Detalj av et alter i Chiesa di Sant’Orsola (Palermo).  (Foto: Per-Erik Skramstad)

 

Gravminne på den jødiske kirkegården i Praha

Gravminne på den jødiske kirkegården i Praha. Kirkegården, som er fra 1400-tallet, var i bruk frem til 1786. Den eldste graven skal være fra 1439 (rabbinberen og dikteren Avigdor Kara).

 

Gravstøtte i rustfritt stål

Gravstøtte i rustfritt stål. Nyskapende, norskproduserte gravstøtter i syrefast stål produsereres av kunstnerne Gita S. Norheim og Turid Uldal. Jeg har hjulpet til med rådgiving og presentasjon på web. Se mer på Gravminne.org.

 

Lenker

  • Psykologspesialist Elin Hordvik har studert alle dødsannonsene i Bergens Tidende i en periode på tre uker. Rundt 70 prosent hadde faktisk ikke «dødd», men «sovnet inn», «gått bort», blitt «revet bort», «reist hjem til Jesus», eller «endelig fått hvile», og noen hadde «tapt kampen mot kreften». Les hele artikkelen i Bergens Tidende
  • Gjertrudvennene: Snefrid Hagen har tatt på seg et spesielt verv: Som aktiv i nettverket «Gjertrudvennene» har hun deltatt i mellom 50 og 60 i kommunale begravelser, til folk hun aldri hadde møtt. Tanken er at ingen skal måtte være alene i sin egen begravelse. Les hele artikkelen om Snefrid på TV2.no
  • Bergen får snart sitt første felles gravsted, såkalt minnelund. Les hele artikkelen i Bergens Tidende
  • Kirken mente det spesielle gravminnet ikke passet på kirkegården. Foreldrene ville ha en spesiell stein til sønnen som døde i krybbedød. De har bare fått positive reaksjoner på gravminnet, som er formet som Tussi.  Les mer på TV2.no
  • Gravbilder vekker enorm interesse: Frivillige fotograferer gravstøtter og legger ut på nett. Det har ført til 26 millioner søk etter døde nordmenn. Les artikkelen på TV2.no
  • Mer enn 15.000 gravminner i Bergen står uten eier. Bergen kirkelige fellesråd bruker klistrelapper for å finne ut hvem regningen skal sendes til. Les artikkelen i Bergens Tidende

 

Flere gravminner

(Blogginnlegget er oppdatert med bilder og lenker siden det første gang ble publisert)

, , , ,

No comments yet.

Leave a Reply

click tracking