Minner fra Gaza – Danor BN5 – 1958-59

I årene 1958-59 tjenestegjorde min far, Per Warolin, som FN-soldat i Gaza. Han hadde 8 mm-kamera og filmet scener fra soldatlivet.

I denne filmen sees blant andre: Per Warolin og Arne Thorbjørnsen. De to opptrådte ofte sammen under navnet Per & Arne.

Det er også noen klipp som viser The Monn Keys, som underholdt for FN-soldatene i Gaza. Man gjenkjenner Arne Bendiksen og Sølvi Wang (28.35 osv).

Har du informasjon som jeg kan bruke om noen av stedene eller personene man ser på filmen, ville jeg sette stor pris på om du sender meg en e-post.

(Filmen er også publisert på Forsvarets nettside I tjeneste for Norge – Norges innsats i internasjonale operasjoner og historiene til de som har deltatt.)

Kommentar fra Ernst McCairns Bryne

Jeg er nesten sikker på at din far tjenestegjorde i Coy Bryne, det nordligste av kompaniene i Bn’s teig. Jeg gjenkenner bl a min far som var Kpsjef og NK/Kp som var en kar som hette Kvitli. I en sekvens hvor det dreier seg om inn- utlevering av matr/utstyr gjenkjenner jeg også Sersjant Husby fra Trondheim. Husby og jeg tjenestegjorde bl a i UNIFIL 1 1978 i Libanon. Han fortalte meg den gang, altså 20 år senere, at han tjenestegjorde i Coy Bryne i DANOR BN V. Kjente ham igjen på barten. De andre kompaniene var: Coy Hvalkof (DK), Coy Vollan og Coy Ragn(DK).

 

Minner fra Gaza

Per Warolin var stasjonert helt nord i Gaza, i en leir som het Beit Lahya, ganske nær Israel. Hans kompani hadde som oppgave å patruljere nevnte grense. Ved patruljering/overvåking av grensen var vi utplassert ved to små leirer langs grensen. Leirene het Ansgar leir og Balder leir. Her bodde en tropp i hver leir i en uke av gangen. Ansgar leir lå ikke så langt fra Middelhavet Så var det en ukes hvile i kompanileiren ved Beit Lahya.

Alle soldatene hadde like kameraer. Jeg kjøpte et selv. Merket var Kodak Retina, og var kjøpt på det vi kalte Hill 88, en hovedleir nær Gaza by hvor det var kantine, sykehus, stab osv.

Ellers var det vanlig at vi fikk en permreise i løpet av de seks månedene vi var der. Vi kunne velge mellom Kairo eller Beirut. Jeg ser at Per var i Kairo på perm.

Da jeg så filmen veltet minnene frem, og jeg er veldig glad for at Per var forutseende nok til å filme, og at filmen er lagt ut på Jurpe og You Tube. Per er gått bort, så det er ikke mulig å takke ham, men jeg retter en stor takk til den som har lagt ut filmen.

 


 

Historisk tilbakeblikk
Fra tjenesten i Gaza på 1960-tallet

Artikkelen har tidligere vært publisert i Sjekkposten 2-2006. Sjekkposten er organ for Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner, NVIOs medlemsblad. Artikkelen gjengis her med tillatelse av forfatteren og NVIO.

Danor-bataljonen var et enestående eksperiment som viste at to land godt kan samarbeide både innad og utad i forhold til andre lands styrker uten at verken dansker eller nordmenn behøvde å gi avkall på sin nasjonale egenart. Det vet alle vi som tjenestegjorde der. Bataljonen ble i alle år oppfattet som det den var, en dansknorsk fellesstyrke. Bataljonen var stort sett hele tiden oppsatt med tre danske og to norske geværkompanier med et stabskompani som i hovedsak var norsk, bortsett fra sambandsavdelingen, som bestod av en dansk tropp minus, – signal delingen. Sterkest ga utslaget seg ved de store sportsbegivenheter da dansker og nordmenn stod skulder ved skulder, som den gang da vi slo Brazil i det internasjonale UNEF-mesterskapet i
fotball.

Bataljonen lå hele tiden i første linje, tett opp til «Blue line», med hovedvekten i nord mot grensen til Israel og med et kompani i Rafah, sør i Gaza-stripen. Avdelingen var kommandomessig direkte underlagt UNEF HQ med vekselvis dansk og norsk bataljonssjef. Både danske og norske avdelinger var blant de første som landet i Egypt og dette kom til å prege bataljonen. Elementer av bataljonen var blant de første som rykket inn i Port Said og senere i Gaza by. En jeep med to norske offiserer fra stabskompaniet var likeledes de første FN-soldater i Gaza by natten før Israel trakk seg ut av området.

Daglig liv i A/O

Allerede fra starten ble samarbeidet mellom dansker og nordmenn meget godt. Bataljonen opparbeidet seg fra første stund et ry som det ble tradisjon å føre videre. Stikkordene var litt flåsete sagt «først og best». Bevoktning av den såkalte demarkasjonslinjen (Armistice Demarcation Line eller ADL) mellom Egypt (Gaza) og Israel kom til å bli hovedoppdraget. Linjen eller grensen, var enten markert med en plogfure i terrenget eller stolper i de områder som var sandyner. DANOR-BN hadde ansvaret for bevoktningen av ADL i den nordlige delen av Gaza-stripen, både på landssiden med hovedveien mot Israel og der hvor ADL gikk ut i Middelhavet. Den del som bataljonen hadde ansvaret for var ca 20 km, hvorav 78 km ørken. Resten av linjen var delvis bar eng og delvis busker og kratt, men også store fruktplantasjer. Periodevis hadde bataljonen også ansvaret for vaktholdet i Sharm el Sheikh på sydspissen av Sinai ved innløpet til Akaba. Den gang var det ikke noe luksushotell slik som i dag, kun en forblåst slette som tjente til flyplass. Ved enden av flystripa stod det et skur med et skilt hvor det stod «Welcome to Sharm». Jeg husker første gang på inspeksjon, så landet vi med en canadiske Caribu. Skiltet kastet ikke engang skygge. Eneste skjul var under flyvingen, og temperaturen lot seg omtrent ikke måle, men varmt var det! Andre vaktoppdrag var importhaven i Port Said med de store forsyningslagre, flypersonellets leir i Marina ved El Arish og i Rafah hvor forsyningsavdelingen, bl.a. UNEF Hospital var forlagt i et tidligere britisk baseområde. Andre mer trivielle vaktoppdrag var døgnvakten ved QM (Quarter Master) Stores/Gaza, dvs det lokale forsyningslager for FN, ikke bare UNEF, i Gaza by. Denne vakten ble vanligvis dekket av et dansk-norsk vaktlag med norsk korporal som vaktkommandør, og ga mannskapene og inspiserende befal ikke annen fornøyelse enn et glimt av den synd som er knyttet til verdens eldste yrke og som også den gang utfoldet seg i Gazas gater etter mørkets frembrudd. De mange vaktoppdrag var ensformige selv om de varierte noe. For å gi befal og mannskaper en viss form for avveksling, så roterte man de enkelte tropper innen de enkelte kompanier, slik at alle tok sin del av oppgavene, samtidig som man måtte passe på at man stadig hadde lokalkjente folk i de enkelte deler av bataljonens teig. Oppgaven var å hindre overskridelser av ADL innen bataljonens område, samt kontrollere trafikken på Gaza-Askalon veien, som var den eneste veiforbindelse som var åpen mellom Egypt og Israel.

Grunnleggende disipliner

Fra troppsleirene ble det hver dag satt ut observasjonsposter (OPer) som gjorde det mulig med sammenhengende observasjon/overvåking av hele demarkasjonslinjen. Postene lå ofte ensomt til og lang fra hverandre og det skjedde lite i området, i hvert fall på dagtid. Dagvaktene var varme og ofte kjedelig. Desto større var muligheten for soltjeneste og med muligheter for studier for den som hadde ork til det. At det skjedde lite var egentlig bekreftelsen på at vaktholdet var effektivt og at UNEF løste sin oppgave. Om natten ble postene trukket inn og erstattet med nattpatruljer på lagsnivå mellom de enkelte troppsleire. Patruljetjeneste med og uten bakhold, var uten tvil både den alvorligste, viktigste og den mest krevende tjenesten i UNEF. For en mest mulig effektiv tjenesten tok DANOR Bn i bruk patruljehunder, noe som også ga en preventiv virkning. Forholdet til befolkningen var i Gaza generelt godt, med noen få unntak. Dette gjenspeilet seg i bataljonens bruk av våpen. Til tross for et par skarpe episoder natterstid, var det meget få skyteepisoder. Derimot, når det gjaldt å holde orden var de to ting som bestandig virket, Garand med bajonett i høy ferdigstilling og hund. Vaktholdet om dagen og patruljetjenesten om natten var de grunnleggende disipliner innen DANOR- bataljonen godt støttet av de mange spesialister i stabstroppene, så som sanitet, samband, ingeniørsoldater kokker og sjåfører.

Sanitet- og hygienestjenesten

Landet og klimaet krevet den ytterste påpasselighet med hygien. Største utfordring var varmen og den store smittefare som spesielt fluene representerte. Nok rent vann til både håndvask og kroppsvask kunne tidsvis være et problem som ble søkt løst ved en daglig vannvognstjeneste basert på kjøring av tankvogner med vann til de enkelte troppsleire. Relativt mye tid gikk med til å holde seg selv, sine uniformer, sitt forlegningssted og sin leir i orden til enhver tid, men dette var effektiv tid. I noen leire hadde man arrangert seg med sivile «boyer» eller «batmen» som for en latterlig liten sum penger tok seg av indretjenesten, samt kontraktører som tok hånd om tøyvasken noe som igjen resulterte i to sett rene og stivede uniformer av type «Indian bush» per dag. Og betalingen? Ja, – I begynnelsen av 60 årene var standard betaling for en batmans tjenster i egyptisk pund ( kr 16.-) pr mnd. De skandinaviske land hadde etter tur ansvaret for sanitetstjenesten ved UNEF. Norge hadde allerede fra starten satt inn et sanitetskompani, og-hadde ansvaret for UNEF Hospital fra årsskiftet 1958/59 til 7. mai 1963 da Sverige overtok.

Fritid og permisjoner

Fritiden var preget av sport og idrett, spesielt håndball og fotball, men også løp og friidrett samt av alle ting, tennis! Idrettsmiljøet var preget av det store årlige gjennomgående arrangementet; – UNEF-mesterskapet i de forskjellige idrettsgrener inkludert skyting med gevær, pistol og MP, og vi var ikke bestandig blant de dårligste. Faktisk tok nordmennene førsteplassen i flere idretter, men et gjeveste var likevel da et kombinert dansk-norsk lag ledet av bataljonens S-3, daværende major Erling Strøm slo Brazil i fotball! Fritiden tilbrakte vi likevel oftest på sandstranden som går langs hele Gazastripen, en praktfull med farlig strand med flott vann men med en sterkt undervannsstrøm. Spesielt var stranden rett ut for selve Gaza by med FNs klubbhus et populært sentrum for bading og svømming på Gaza beach, med stor aktivitet og godt besøk stort sett året rundt med unntak av en ganske kort periode midtvinters. Inkludert en meget viktig del av strandtjenesten var hva vi den gang kalte «spotting», dvs vi «så på damene» der de passerte i alle forskjellig alder, type og kulører. Ikke minst sekretær delen av UNEF-HQ bidro her daglig med sin del av det kvinnelige innslaget, men det ble meget sjelden til noe mer enn bare å se. Det var i det hele tatt få sivile atspredelser utenfor leiren Ingen dans, bare noen få restauranter og tre kinoer. Man kunne treffe kvinner, men var det i all ærbarhet ved aftensangen i kirken på byen kristelige hospital. Det hele var meget uskyldig. Men, ikke alle hadde sangstemme, og mange hadde en som venter der hjemme eller man syntes kanskje ikke at man var god nok i engelsk til å konversere en gruppe unge kvinner under oppsyn av en eldre nonne. Da ble til at man heller ble en smule kulturell. Man søkte til blomsterparken, pottemakeren, teppeveveren og basarene som alle var verd et besøk, alt mens man forsøkte å feste mest mulig til kameraet. Amerikanske sigaretter var hard valuta, og sølv både i form av smykker og gjenstander kunne kjøpes etter vekt. Såkalt underholdning på fritiden fant man egentlig best innenfor de enkelte leirområder, med filmforestillinger, aviser og bøker, grilling og lite mer. Noen få hadde radio, som oftest av typen «Kureer» som i hvert fall kunne ta «Sending til våre sjømenn i de fjerne», der fikk vi i hvert fall nyhetene. Så var det permisjonene, eller på vårt språk, «leave». Av leave var det to typer; Litt avhengig av årstidene (sommer /vinter) gikk uke – turene enten til Cairo eller til Beirut hvor UNEF hadde sine egne «leave-centre» med velferdsoffiserer som igjen kunne tilby hver sine «altiett-program» Her kunne permittentene bo og spise gratis en visst antall dager. Transporten til og fra var også gratis og hotellene som sto til disposisjon var ofte gode sivile hoteller. Egentlig alt sammen utmerket, men det var også mulig å se noe av «Det Hellige Land». Da gikk turen til Jerusalem med UN- flight fra vår egen, lokale flyplass «Davies Field» på jordet rett nedenfor DANOR BN/ HQ på Hill 88. Jerusalem var den gang en delt by, og alle de bibelske steder lå i Jordan. Selv om den enkelte selv måtte betale for disse turene, så var det likevel bare småpenger, og slike permisjoner ga både utsyn og vidsyn. Som en soldat på en slik tur sa det mens vi sto på høydene utenfor Jerusalem «Det er rart, men det er lettere å tro her nede enn der hjemme». Slik var det kanskje med flere og turene var populære i en verden full av interessante, kulturhistoriske – og religiøse minner og tradisjoner. Litt om klima, folk, takt og tone Klimaet i Gaza-stripen var den gang som nå, gjennomgående meget godt, men ikke på noen måte tropisk selv om det var varmt. Det var mer snakk om en jevn Middelhavstemperatur uten de store svingninger som forekom inne i ørkenen. Fra april til august faller det nesten ikke regn . Fra israelsk radio hørte man daglige værmeldinger «Hot and dry». Vinteren var mer ustabil, kjølig, men aldri direkte kald, men med kraftige regnskyll, lyn og torden. Tørre daler, såkalte wadi, ble hurtig fylt med vann og noen steder raste veiene ut. Som en sa det; «Nesten som på Vestlandet!» Noen av våre forsøkte seg i det små som bønder og hagebrukere for alt hva man puttet i jorden kom hurtig opp igjen. Noen steder dyrket mannskapene mais, andre steder benyttet man anledning til å anlegge grønne plener rundt forlegningene. De mange appelsinplantasjer ga ofte en velkommet tilskudd til kostholdet. I Gaza-stripen møtte vi et folk som på de fleste områder, det være seg det sosiale, – religiøse og språklige felt er vesenforskjellige fra oss. Ikke dårligere eller underlegne, bare annerledes og med en holdning man bare finner hos et kulturfolk. Det vi oppfattet som mangel på organisasjon og effektivitet, inkludert innpåslitne selgere og tiggere, ga ofte et skjevt førstegangsbilde. De fleste av oss fikk med seg at deres interesser, kultur etc er nok annerledes enn vår, men de har noen dyder som vi godt kan ta etter. Vi møtte for det første et gjennom edrulig folk; Å opptre beruset var dyp skam, både for den enkelte og for familien. Folk hadde riktignok en noe gammeldags kvinnesyn, med for eksempel. en uhyre streng seksualmoral, men det var sikkert nødvendig. Bare det å se på en lokal kvinne ble regnet som umoralsk. En tilnærming til det såkalte svake kjønn var ansett som høyst upassende, og kunne utløse raseri og uroligheter. Tilslørede kvinner var for 40-50 år siden vanlige i gatebildet og det var kvinnene som arbeidet på markene. Fotografering av kvinner og barn skulle man passe seg for. Ingen likte «det onde øyet» . Forholdsordre til alt UNEF-personell var derfor å opptre med ro og verdighet under nær sagt alle forhold, være forsiktig med fotografering og ikke tukle med lokale kvinner. Men rett nok, vi beveget oss i lokalsamfunnet og gjorde våre refleksjoner. For eksempel var blodhevn et reelt begrep som vi måtte forholde oss til hvis en av våre enten av vanvare eller på annen måte kom i skade for å drepe eller skade noen av de lokale. Vi registrerte også at motsatt kvinner og barn, så satt mennene daglig sammen i grupper og enten samtalte eller drakk kaffe eller var opptatt med bøker eller spill. Et vanlig syn var derimot unge menn som gikk etter veiene med en bok i hånden opptatt med å lese. Kunnskap var helt klart makt, eller i det minste kanskje adgangstegn til et universitet i Egypt? En avtale avgjordes på samme måte som i Hallingdal, med et handslag. Et ord var et ord og en mann var en mann. Gjestfriheten var stor, og under teltduken ved bålet var man under vertens beskyttelse. Etter en stund sluttet vi å undre oss over at kvinnene spise for seg og først etter at mennene hadde spist seg ferdige. Ved besøk hos lokale ble det også for oss naturlig at alle forsynte seg med hånden fra sammen fat og alle var fornøyd. Personlig lærte jeg mye om et folk jeg kom til å holde av, og jeg lærte sogar å spise grillet geit, men hadde vanskeligheter med å få ned selve øyet. Jeg kom, som mange andre nordmenn, til å sette pris på dette folket vi møtte i Gaza; for deres naturlige vennlighet, holdning og kultur samtidig som jeg som de fleste nordmenn også følte inderlig med i deres skjebne. I Gaza-stripen var det den gang nokså nær ca halvparten (ca 90.000) av de da 200.000 palestinske flyktninger: De var henvist til å leve på matrasjoner fra FN, basis 1500 kalorier daglig. Dette førte naturlig nok til at det gjennom årene ble organisert flere hjelpe- og innsamlingsaksjoner blant UNEF-personell, bl.a. innsamling av penger for bygging av barnehager. Det mest kjente her hjemme er likevel blant mange andre prosjekter, antagelig det norske hjelpetiltaket (hospital/skole) for unge kvinner (1964) hvor vår eminente artist Wenche Myhre var en glitrende norsk ambassadør, det huskes.

 


 

Noen årstall

  • 1517 Gaza blir en del av Det osmanske rike.
  • 1917 Britiske styrker erobrer området.
  • 1929 Jøder får ikke lenger bo i Gaza
  • 1947 I henhold til FNs delingsplan (FN-resolusjon 181) skulle Gaza-området bli en del av en ny palestinsk stat. Etter at det britiske mandatområdet var oppløst og etter borgerkrigen i Palestina 1947–48, erklærte Israel sin uavhengighet i mai 1948.
  • 1948 Den egyptiske hæren invaderer området fra syd og starter den den arabisk-israelske krig.
  • 1949-67 Egypt okkuperer Gaza-stripen
  • 1956 Israel okkuperer Gaza-stripen i fire måneder (Suez-krisen)
  • 1967-1994 Israel okkuperer Gaza
  • 1994 Gaza overføres gradvis til palestinerne (Oslo-avtalen)
  • 2000 Palestinsk opprør i protest mot opposisjonsleder Ariel Sharons omstridte besøk på Tempelhøyden i Jerusalem, der al-Aqsa-moskeen ligger.

 

 

No comments yet.

Leave a Reply

click tracking